Hipp hurra for Tante Åshild

Tenke seg til at denne spreke, flotte og supersnille tanten min er blitt hele 60 år. Og når en skal feire en jubilant som er blitt 60 år, ja da hører det med litt mimring. Så hvorfor ikke mimre litt i fra Seim.. Jeg husker tilbake til da vi alle var samlet på Seim hver sommer, tante Åshild og Onkel Petter, Ingebjørg,Geir og Åslaug var oppe i huset med bestemor mens vi andre var nede i hytta. Volleyball spilling bakom huset, blanda lag med masse latter og skryt (og noen ung gutter som av og til tok spillet litt for seriøst) Bading både på Vallevikje, Totlandsvikje. Bading/fisking nede ved Skår, med gamle... jeg mener HAUGAMLE PER kjeks med stearin lignende smak på. Turer opp på Blåfjellet med allsang oppover lia. Og planlegging av diverse aktiviteter. En og annen skjelden bytur ble det også... og når en like vell har nevnt by tur, la oss ta en "trip down memory lane" I forbindelse med tante Ingvild sin 50 års dag... Jeg mener å huske at tante Åshild, mamma, Ingebjørg,Geir og Thorbjørn reiste til byn for å handle en gitar til tante Ingvild, og i den forbindelse skulle tante Åshild løpe ut av den hvite toyotaen til mamma for å sjekke om det var ledig plass på et parkerings hus. Tante Åshild for opp gaten som et skudd, mens de andre sto i bilkø.... men nå er det nå en gang slik at bilkøer har en tendens til å flytte litt på seg.... og det resulterer ofte i slike artige historier.... Mamma, Ingebjørg,Geir og Thorbjørn sitter i bilen og ser tante Åshild kommer nedover gaten i et forholdsvis bra tempo, men hun stopper en eller to biler før hun skal .... åpner døren, sitter seg inni den andre bilen, lukker døren, snur seg etter setebeltet og sier i all sin effektivitet: Det var ledig der.... hvor vår alles kjære tante Åshild hører en manns stemme si: Nå tror jeg du er kommet i feil bil.... Og som den støttende storesøster mamma er så lo hun så høyt at tårene trillet, og synet av lillesøster som kommer i full fart ut av feil bil, ned til riktig bil .... og sitter seg inn til en gapskrattende søster, to lattermilde barn og en småflau tantegutt... Det må ha vert helt magisk! ( Nå er det ikke sikkert jeg husker alle detaljene riktig her folkens, men dere ser hvor jeg vil henne) Så kjære, gode snille tante Åshild. Gratulerer med vel overstått 60 års dag! Jeg er umåtelig glad for at du er tanta mi!!!!

Endelig Colgate gliiis !

Ja, endelig kan jeg smile ordentlig igjen. Etter MANGE år med tannlegeskrekk, og håpløst frustrasjon har jeg brukt 1 år på å bygge opp igjen tennene mine. Det har vert en dyr, men meget interessant og lærerik prosess. Fra å være totalt neddopet hos tannlege tidligere, håpløs oppbygging og frustrasjon i taket, har det endt med at jeg løp inn til tannlegen, dumpet ned i stolen, satte musikk i ørene og gapte opp! Fryd og glede over å se at resultatet ble bra og gleden over å se at "jeg klarer dette også" ..... Fantastisk! Selv om det har vert et tøft år så har jeg oppnådd mange små mål. Jeg har fått stemmen igjen, jeg har begynt å synge, jobbe og fått COLGATE GLIS. Jeg har fått Alva jenten min, (hund) og jeg har prøvd å fokusere på de gode tingene. Men et så fint smil har jeg ikke hatt på MANGE år!

Sang og musikk!

Jeg åpner munnen prøvende.... lar en forsiktig tone komme ut av munnen, trekker pusten dypt, lukker øynene og synger igjen. Jeg kjenner jeg mestrer det, jeg kjenner at kroppen blir varm, smilet leker om munnen og jeg lar det stå til. Inni hode mitt ropes det høyt" DU SYNGER IGJEN, KJÆRE VENE, DU SYNGER" Det er den beste følelsen jeg har hatt på mange måneder. Grunnen til at jeg begynner innlegget på bloggen slik er at jeg frem til Mai 2013 var veldig usikkert om jeg noen gang ville kunne synge skikkelig igjen. Etter ca 6 mnd uten stemme. (Da mener jeg helt uten stemme) kom den sakte men sikkert tilbake. Etter MANGE timer hos logoped, fastlege, osteopat fikk jeg endelig se hva virkelig hardt arbeid, besluttsomhet og stahet kan gjøre med og for et menneske. Øvelser,repetisjoner av helt elementære ting som barn nede i 1 til 2 årsalderen holder på og lære seg før de klarer å forme ord og setninger. Rett og slett lære å snakke på nytt. Det er litt vanskelig å forklare hvordan det egentlig var, men tenk deg følgende senario: Du sitter på en kafe, eller hjemme med hele familien, du forbereder deg til å si eller kommentere noe som blir sagt, du former ordene i hodet, forbereder hjernen til å sende signaler videre slik at munnen din kan forme ordene. MEN ut av munne kommer det ikke et kløyva ord. Du vil så gjerne snakke, si din mening, men alt som kommer ut av munnen din er luft og noe form for hvesing. Du klarer ikke gjøre deg forstått, eller hørt, det er nesten som du sitter i andre enden av huset og ingen klarer å høre deg. Du får følelsen av at du sitter i en lydisolert boble. Du vil snakke og ta del i samtalen, men det er ingen som hører deg, eller forstår deg. Og alle ordene du har oppi hode ditt tilslutt bare surrer sammen til en seig masse og frustrasjonen stiger. Men er en sta nok og har bestemt seg for at du SKAL klare det, så får du det til. Og den personlige seieren, og gode følelsen en får når en endelig klarer det, den er ubeskrivelig! Så endelig har jeg tatt mot til meg og begynt igjen i Seim Songkor. Og det er så fantastisk å syng med gjengen igjen, kjenne gleden over å ta del i et sammensveiset kor, der du blir møtt med smil og klem og velkommen tilbake. Dette er en herlig følelse og det gir så stor glede i hverdagen. Endelig er jeg tilbake der jeg hører hjemme. Med musikk, sang, og mange gode venner.

Den brutale virkelighet??? Eller skjebnens gang??

I et tidligere innlegg her på bloggen min, står det at jeg er verdens heldigste jente. At jeg har funnet verdens beste kjæreste som også ble min forlovede, og bryllupet skulle stå nå i år (2013). Ja jeg var utrolig heldig som ble kjent med Lasse, som fikk lov til å bli kjent med han og familien hans. Jeg var så heldig at han gikk ned på kne og spurte om jeg ville gifte meg med han på selveste julaften 2011. Jeg svarte selvsagt ja, jeg gledet meg over at endelig skulle jeg få stå hvit brud, jeg skulle få gifte meg i samme kirke som Bestemor og Bestefar, samme kirke som Mamma og Pappa. Og ikke minst jeg skulle få gifte meg med en herlig gutt som elsket meg for den jeg er, og som viste med hele seg at det var meg han elsket. Men tiden forandrer seg... tingene går sin gang, og det ender ikke alltid slik vi håper på. For min og Lasse sin del endte det ikke slik vi hadde planlagt, håpet og drømt om. Det er selvsagt mange faktorer som spiller inn. Det er mange ting som en må lære å akseptere om den andre personen. Lære seg å dele tanker å følelser, lære seg å respektere hverandre for den vi er. Ja jeg og Lasse hadde ikke problemer med å respektere hverandre for den vi var, og det er mange grunner til at ting ble som det ble. Men selvsagt møter en utfordringer og tildels store utfordringer når det kommer til livssyn, tro, meninger, tradisjoner. Noen ganger er det kanskje ikke nok at en elsker en person... ? For min og Lasse sin del kom vi til et veiskille der store spørsmål kanskje ble litt for store ?? Og dessverre endte det med brudd. La det ikke være tvil, jeg elsker Lasse, og jeg bærer ikke noen form for nag, eller bitterhet. Jeg har hatt to fantastiske år sammen med Lasse. Han har gitt meg støtte gjennom sykdom, tap, nederlag... glede, seier... Og jeg håper jeg har vert en god støtte for han. Kanskje når vi får litt tid hver for oss, får tenkt gjennom tingene som vi har "kjempet" med, at vi kanskje kan begynne på nytt... finne tilbake til hverandre? Hvem vet? Men det vi begge vet nå er at vi trenger tid fra hverandre, tid til å tenke, tid til å gjerne gå i dybden av våre egne følelser og se om det virkelig er riktig eller om vi bare er for forskjellige til at det vil fungere. Så vi får bare ta en dag av gangen og se hva fremtiden vil bringe hver for oss... Kanskje .... kanskje ikke. Nei, livet ender ikke opp slik vi har planlagt alltid, men det eneste en kan gjøre er å ta skritt for skritt... dag for dag... og se hva som skjer i fremtiden.

Men at det er tungt og vanskelig... sårt... ja det er det så absolutt!

Hva skal en si.... ????

Ja... hva skal en si... ???? Får vel begynne en eller annen plass. Og da kan en vel begynne med å fortelle at den lille herlige klumpen med store ører og fire bein... ikke lenger er blant oss. Kaos fikk pro-laps i ryggen og mistet førligheten i bakbeina sine. Stakkars taper lille gullet til Mor... Etter mange tester, prøver og dyre dyreleger kom den endelige dommen. Det var ikke noe en kunne gjøre for lille gullet mitt... Kaos vill aldri få et verdig liv igjen, aldri løpe rundt og herje... Skaden var for stor. Så den 12. August 2012 kl: 21:45 sovnet Kaos "stille" inn i armene til Mor. Stille er vel kanskje litt feil å si... Kaos snorket til siste slutt. Men det var en rolig å fin stund. At savnet etter Kaos er stort er jo ikke så vanskelig å forstå. Vi to hadde en helt spesiell kjemi... Vi var bestekompiser. Men den tøffeste utfordringen var vel at dagen etter Kaos var sovnet inn ble jeg innlagt på Haukeland Sykehus for operasjon. Jeg ble innlagt den 13. Aug. 2012. Men fikk heldig vis sove hjemme, men måtte stille på sykehuset den 14 August kl 05:00. Selve operasjons dagen var skremmende... Jeg ble operert for Struma. Struma har også navnet Graves sykdom. Det vil si at skjoldbrukskjertelen i halsen hovner opp. Det er litt rart dette med Operasjon.... at en bokstavelig talt legger livet sitt i andres hender... At en er avhengig av at de som står inne i det sterile rommet, med grønne scrubs på seg faktisk vet hva de skal gjøre, at de er våken nok til å utføre operasjonen og at de faktisk klarer å vekke deg igjen etterpå.... For meg ble det hele en merkelig og litt skremmende opplevelse egentlig. Her lå jeg... på et bord, med mange fremmede leger rundt meg... og når jeg så rundt i rommet var det en haug med maskiner, skalpeller, andre instrumenter som jeg ikke har peiling på hva en skal bruke de til.. Svære sug, kluter, hansker. Leger, anestesi, sykepleiere med grønne scrubs, hette over håret, maske over munnen. Klogger som en hørte lagde en slags gummi lyd på det blank skurte gulvet. Merkelig.... Og så kom medisinen... Den som gjør deg kjempe trøtt og døsig, da ble ting veldig surrealistisk og merkelig. Jeg hørte stemmer i rommet, men klarte ikke se hvor de kom fra. Jeg registrerte jeg fikk et varme teppe over meg, og plutselig hylte jeg ut... Åh NEI!!!!!!!!!!!! jeg har glemt å melde våken melding! Anestesi som vist nok satt rett attmed meg la hånden sin å hode mitt og sa følgende: Bente Cathrine... Du har fri fra jobben i dag. Da lå jeg bare å flirte, og tenkte for meg selv... he he he jeg... fri fra jobben... stilig! Men det tok ikke lange tiden før jeg hylte ut igjen : Åh NEIIIIII!!!! Jeg har glemt å melde påtropp!!! Igjen la anestesi legen hånden sin på hode mitt og forklarte at jeg hadde fri. Tenke seg til, jeg hadde faktisk fri. Igjen ble det veldig surrealistisk og fliret kom tilbake. Så dukket ansiktet til anestesi opp igjen, og det var som om jeg var inne i en boble, der alt gikk veldig seint, lydene brukte lang tid på å nå meg. Jeg så munnen til anestesi legen beveget seg, men jeg klarte ikke å få med meg det han sa, vertfall ikke med en gang... Men skjønte etter en stund at jeg ville bli veldig trøtt og snart sovne. Noe jeg ikke var helt enig i, og kjempet litt imot.... Men når ansiktet til operasjonslegen og anestesi begynte å danse forran øynene mine og flyte sammen til et hav av farger, og jeg kjente kvalmen kom.... Da var det bare å lukke øynene.

Da jeg våknet opp igjen etter noe som føltes som et lite øyeblikk fikk jeg litt sjokk. Ikke klarte jeg å snakke.... men det verste var vel at alle rundt meg snakket svensk. Da begynte jo panikken å gripe fatt. Var operasjonen mislykket, hadde det vert komplikasjoner? hadde jeg mistet stemmen?? kom jeg til å snakke igjen ??? og hvorfor i alle dager var jeg i Sverige???? Bank kortet mitt lå jo igjen på Haukeland.... og ingen av mine pårørende viste hvor jeg var.... Jeg var alene, i et nytt land... uten noen form for å komme i kontakt med pappa eller mamma.. og ikke kunne jeg snakke.... Nå var det over og ut for min del.... Det neste jeg husker er at jeg blir vekket av en sykepleier som ville jeg skulle tisse på et bekken.... eh.. ja .. for det er lett..... eh.. NEEEIII...!!! Men fikk nå ordna det problemet etter en stund. Og lettelsen var stor da jeg til slutt forsto at jeg faktisk var i Norge og på Haukeland Sykehus.

Alle hjerter gleder seg !

Ja nå er det lenge siden det er kommet et innlegg her på bloggen min. Men nå kommer det et altså ;) På selveste julaften var jeg så heldig å ble ring forlovet med min kjære Lasse. Min kjære, gode og snille tilkommende mann. Som støtter meg, oppmuntrer meg og som elsker meg så utrolig høyt. jeg er heldig jeg. Tenke seg til at jeg skal gifte meg til neste år.!! Lykke!! Bryllupet skal stå i August 2013, med vigsel i Seim Kirke. Seim Kirke der Bestemor og Bestefar viet seg, og der Mamma og Pappa viet seg.... Og nå er det min tur :) Og min kjære storebror Kjartan som prest :) Føler meg heldig :) OG SIST MEN IKKE MINST! JEG HAR FÅTT MEG JOBB! Jeg jobber nå som vekter i G4S. Og stortrives på jobb. Selv om det av og til er lange timer, så gjør ikke det noe som helst, for jeg er tilbake i jobb. Møter mange trivelige folk, og av og til noen som ikke er så trivelige, men da er det å ta frem den indre styrken, smile pent og ønske de en god dag videre, og det ender som oftest med at de drar på smilebåndet. Og så sitter jeg i styret i NCF (Norsk Cøliaki Forening) Der jeg er sekretær, og får mange spennende utfordringer. Får vite mere om diagnosen Cøliaki, hva som er nytt innen forskningen på cøliaki, nytt i forhold til mat, og hvordan vi kan nå ut til det norske folk med informasjon, veiledning i forhold til ny diagnostiserte, og barn. Dette er et spennende prosjekt, å jeg lærer så utrolig mye nytt og spennende.

Velkommen til Verden Jakob Fosse Dahle

Den 12 Mars 2011 ca kl 0700 kom det en nydelig liten gutt til verden.
Vekten på den ny fødde gutten viste 3940 gram og han var heile 53 cm. Denne nye verdensborgeren har fått navnet Jakob Fosse Dahle. Og de stolte nybakte foreldrene er intet mindre enn min favorittfetter Geir og hans nydelige kone Anne Marit Fosse Dahle.

Det skjer et under i verden. Ja det gjør det virkelig. Dette lille underet er det første tante barnet til mine to søte, herlige, kusiner Ingebjørg og Åslaug. Og de stolte besteforeldra er Tante Åshild og Onkel Petter.

Så en kjempe gratulasjon sendes til besteforeldre og tanter på far si side men selvsagt mange gratulasjoner til mor si side også.

Men den største gratulasjonen går til de stolte foreldra Geir og Anne Marit. Gratulerer som foreldre. Og velkommen til verden Jakob Fosse Dahle.