29.01.2013

Den brutale virkelighet??? Eller skjebnens gang??

I et tidligere innlegg her på bloggen min, står det at jeg er verdens heldigste jente. At jeg har funnet verdens beste kjæreste som også ble min forlovede, og bryllupet skulle stå nå i år (2013). Ja jeg var utrolig heldig som ble kjent med Lasse, som fikk lov til å bli kjent med han og familien hans. Jeg var så heldig at han gikk ned på kne og spurte om jeg ville gifte meg med han på selveste julaften 2011. Jeg svarte selvsagt ja, jeg gledet meg over at endelig skulle jeg få stå hvit brud, jeg skulle få gifte meg i samme kirke som Bestemor og Bestefar, samme kirke som Mamma og Pappa. Og ikke minst jeg skulle få gifte meg med en herlig gutt som elsket meg for den jeg er, og som viste med hele seg at det var meg han elsket. Men tiden forandrer seg... tingene går sin gang, og det ender ikke alltid slik vi håper på. For min og Lasse sin del endte det ikke slik vi hadde planlagt, håpet og drømt om. Det er selvsagt mange faktorer som spiller inn. Det er mange ting som en må lære å akseptere om den andre personen. Lære seg å dele tanker å følelser, lære seg å respektere hverandre for den vi er. Ja jeg og Lasse hadde ikke problemer med å respektere hverandre for den vi var, og det er mange grunner til at ting ble som det ble. Men selvsagt møter en utfordringer og tildels store utfordringer når det kommer til livssyn, tro, meninger, tradisjoner. Noen ganger er det kanskje ikke nok at en elsker en person... ? For min og Lasse sin del kom vi til et veiskille der store spørsmål kanskje ble litt for store ?? Og dessverre endte det med brudd. La det ikke være tvil, jeg elsker Lasse, og jeg bærer ikke noen form for nag, eller bitterhet. Jeg har hatt to fantastiske år sammen med Lasse. Han har gitt meg støtte gjennom sykdom, tap, nederlag... glede, seier... Og jeg håper jeg har vert en god støtte for han. Kanskje når vi får litt tid hver for oss, får tenkt gjennom tingene som vi har "kjempet" med, at vi kanskje kan begynne på nytt... finne tilbake til hverandre? Hvem vet? Men det vi begge vet nå er at vi trenger tid fra hverandre, tid til å tenke, tid til å gjerne gå i dybden av våre egne følelser og se om det virkelig er riktig eller om vi bare er for forskjellige til at det vil fungere. Så vi får bare ta en dag av gangen og se hva fremtiden vil bringe hver for oss... Kanskje .... kanskje ikke. Nei, livet ender ikke opp slik vi har planlagt alltid, men det eneste en kan gjøre er å ta skritt for skritt... dag for dag... og se hva som skjer i fremtiden.
Men at det er tungt og vanskelig... sårt... ja det er det så absolutt!

26.01.2013

Hva skal en si.... ????

Ja... hva skal en si... ???? Får vel begynne en eller annen plass. Og da kan en vel begynne med å fortelle at den lille herlige klumpen med store ører og fire bein... ikke lenger er blant oss. Kaos fikk pro-laps i ryggen og mistet førligheten i bakbeina sine. Stakkars taper lille gullet til Mor... Etter mange tester, prøver og dyre dyreleger kom den endelige dommen. Det var ikke noe en kunne gjøre for lille gullet mitt... Kaos vill aldri få et verdig liv igjen, aldri løpe rundt og herje... Skaden var for stor. Så den 12. August 2012 kl: 21:45 sovnet Kaos "stille" inn i armene til Mor. Stille er vel kanskje litt feil å si... Kaos snorket til siste slutt. Men det var en rolig å fin stund. At savnet etter Kaos er stort er jo ikke så vanskelig å forstå. Vi to hadde en helt spesiell kjemi... Vi var bestekompiser. Men den tøffeste utfordringen var vel at dagen etter Kaos var sovnet inn ble jeg innlagt på Haukeland Sykehus for operasjon. Jeg ble innlagt den 13. Aug. 2012. Men fikk heldig vis sove hjemme, men måtte stille på sykehuset den 14 August kl 05:00. Selve operasjons dagen var skremmende... Jeg ble operert for Struma. Struma har også navnet Graves sykdom. Det vil si at skjoldbrukskjertelen i halsen hovner opp. Det er litt rart dette med Operasjon.... at en bokstavelig talt legger livet sitt i andres hender... At en er avhengig av at de som står inne i det sterile rommet, med grønne scrubs på seg faktisk vet hva de skal gjøre, at de er våken nok til å utføre operasjonen og at de faktisk klarer å vekke deg igjen etterpå.... For meg ble det hele en merkelig og litt skremmende opplevelse egentlig. Her lå jeg... på et bord, med mange fremmede leger rundt meg... og når jeg så rundt i rommet var det en haug med maskiner, skalpeller, andre instrumenter som jeg ikke har peiling på hva en skal bruke de til.. Svære sug, kluter, hansker. Leger, anestesi, sykepleiere med grønne scrubs, hette over håret, maske over munnen. Klogger som en hørte lagde en slags gummi lyd på det blank skurte gulvet. Merkelig.... Og så kom medisinen... Den som gjør deg kjempe trøtt og døsig, da ble ting veldig surrealistisk og merkelig. Jeg hørte stemmer i rommet, men klarte ikke se hvor de kom fra. Jeg registrerte jeg fikk et varme teppe over meg, og plutselig hylte jeg ut... Åh NEI!!!!!!!!!!!! jeg har glemt å melde våken melding! Anestesi som vist nok satt rett attmed meg la hånden sin å hode mitt og sa følgende: Bente Cathrine... Du har fri fra jobben i dag. Da lå jeg bare å flirte, og tenkte for meg selv... he he he jeg... fri fra jobben... stilig! Men det tok ikke lange tiden før jeg hylte ut igjen : Åh NEIIIIII!!!! Jeg har glemt å melde påtropp!!! Igjen la anestesi legen hånden sin på hode mitt og forklarte at jeg hadde fri. Tenke seg til, jeg hadde faktisk fri. Igjen ble det veldig surrealistisk og fliret kom tilbake. Så dukket ansiktet til anestesi opp igjen, og det var som om jeg var inne i en boble, der alt gikk veldig seint, lydene brukte lang tid på å nå meg. Jeg så munnen til anestesi legen beveget seg, men jeg klarte ikke å få med meg det han sa, vertfall ikke med en gang... Men skjønte etter en stund at jeg ville bli veldig trøtt og snart sovne. Noe jeg ikke var helt enig i, og kjempet litt imot.... Men når ansiktet til operasjonslegen og anestesi begynte å danse forran øynene mine og flyte sammen til et hav av farger, og jeg kjente kvalmen kom.... Da var det bare å lukke øynene.
Da jeg våknet opp igjen etter noe som føltes som et lite øyeblikk fikk jeg litt sjokk. Ikke klarte jeg å snakke.... men det verste var vel at alle rundt meg snakket svensk. Da begynte jo panikken å gripe fatt. Var operasjonen mislykket, hadde det vert komplikasjoner? hadde jeg mistet stemmen?? kom jeg til å snakke igjen ??? og hvorfor i alle dager var jeg i Sverige???? Bank kortet mitt lå jo igjen på Haukeland.... og ingen av mine pårørende viste hvor jeg var.... Jeg var alene, i et nytt land... uten noen form for å komme i kontakt med pappa eller mamma.. og ikke kunne jeg snakke.... Nå var det over og ut for min del.... Det neste jeg husker er at jeg blir vekket av en sykepleier som ville jeg skulle tisse på et bekken.... eh.. ja .. for det er lett..... eh.. NEEEIII...!!! Men fikk nå ordna det problemet etter en stund. Og lettelsen var stor da jeg til slutt forsto at jeg faktisk var i Norge og på Haukeland Sykehus.