29.01.2013

Den brutale virkelighet??? Eller skjebnens gang??

I et tidligere innlegg her på bloggen min, står det at jeg er verdens heldigste jente. At jeg har funnet verdens beste kjæreste som også ble min forlovede, og bryllupet skulle stå nå i år (2013). Ja jeg var utrolig heldig som ble kjent med Lasse, som fikk lov til å bli kjent med han og familien hans. Jeg var så heldig at han gikk ned på kne og spurte om jeg ville gifte meg med han på selveste julaften 2011. Jeg svarte selvsagt ja, jeg gledet meg over at endelig skulle jeg få stå hvit brud, jeg skulle få gifte meg i samme kirke som Bestemor og Bestefar, samme kirke som Mamma og Pappa. Og ikke minst jeg skulle få gifte meg med en herlig gutt som elsket meg for den jeg er, og som viste med hele seg at det var meg han elsket. Men tiden forandrer seg... tingene går sin gang, og det ender ikke alltid slik vi håper på. For min og Lasse sin del endte det ikke slik vi hadde planlagt, håpet og drømt om. Det er selvsagt mange faktorer som spiller inn. Det er mange ting som en må lære å akseptere om den andre personen. Lære seg å dele tanker å følelser, lære seg å respektere hverandre for den vi er. Ja jeg og Lasse hadde ikke problemer med å respektere hverandre for den vi var, og det er mange grunner til at ting ble som det ble. Men selvsagt møter en utfordringer og tildels store utfordringer når det kommer til livssyn, tro, meninger, tradisjoner. Noen ganger er det kanskje ikke nok at en elsker en person... ? For min og Lasse sin del kom vi til et veiskille der store spørsmål kanskje ble litt for store ?? Og dessverre endte det med brudd. La det ikke være tvil, jeg elsker Lasse, og jeg bærer ikke noen form for nag, eller bitterhet. Jeg har hatt to fantastiske år sammen med Lasse. Han har gitt meg støtte gjennom sykdom, tap, nederlag... glede, seier... Og jeg håper jeg har vert en god støtte for han. Kanskje når vi får litt tid hver for oss, får tenkt gjennom tingene som vi har "kjempet" med, at vi kanskje kan begynne på nytt... finne tilbake til hverandre? Hvem vet? Men det vi begge vet nå er at vi trenger tid fra hverandre, tid til å tenke, tid til å gjerne gå i dybden av våre egne følelser og se om det virkelig er riktig eller om vi bare er for forskjellige til at det vil fungere. Så vi får bare ta en dag av gangen og se hva fremtiden vil bringe hver for oss... Kanskje .... kanskje ikke. Nei, livet ender ikke opp slik vi har planlagt alltid, men det eneste en kan gjøre er å ta skritt for skritt... dag for dag... og se hva som skjer i fremtiden.
Men at det er tungt og vanskelig... sårt... ja det er det så absolutt!

Ingen kommentarer: