I dag den 17.12.2010 har hele Masfjorden tatt et siste farvell med søstrene Kjersti og Renate.
Kjersti og Renate ble brått og brutalt revet vekk i fra oss.... bare 18 og 16 år gamle.
For en uke siden skulle Kjersti og Renate kjøre i fra Knarvik og inn til Masfjorden ... De skulle på øving til Julekonsert. Men skjebne ville det ikke slik... Isteden samler hele Masfjorden seg i dyp sorg over tapet av to livsglade jenter.
To jenter som ikke var begynt på livet... som ikke fikk leve ut drømmene sine.
I begravelsen ble Kjersti og Renate beskrevet med ord som omsorgsfull, glade, bestemte og av og til sta. To jenter som alltid hadde en oppmuntrende kommentar, som viste samfunnsen gasjemang og som viste stor omsorg for familie, venner, naboer, medelever.
To solstråler som vi alle vil savne dypt og inderlig.
Dette dikte jeg nå skriver inn heter :
Kvinnen
Hun fulgte ham til grensen, tappert, lik en som tror og elsker meget.
Og døden kom og kvinnen sa: < Se, her er mitt barn, ta ham med deg, hvis du må, men du skal ikke eie ham, for det er min han er, og jeg vil bare gi ham til Ham som gav oss livet, bar oss gjennom dagen og nå skal bære barnet gjennom dødsens dal >
Og døden tok barnet og la det for Frelserens føtter.
Men Frelseren løftet barnet opp i sine armer og bar det hjem til Gud.
Dette diktet er laget av Eivind Skeie.
Og det er mye sant i det som står i dette diktet...
Vi har i dag fulgt Kjersti og Renate til sitt siste hvilested, med den visshet om at de nå er bært hjem til Gud.
Mine dypeste medfølelse går til familien.
Vi lyser fred over Kjersti og Renate sitt minne.
